Lurer bare på….

Du var mitt store forbilde. Storesøsteren som jeg så opp til og beundret. Du var så vakker, og jeg ønsket alltid at jeg kunne bli som deg.

Som barn var aldersforskjellen for stor for at vi var særlig nær. Du så nok på meg som den brysomme lillesøster som alltid var i veien og som hadde en tendens til å irritere deg så grenseløst..

Årene gikk, vi vokste til og du flyttet langt unna. Åh, som jeg savnet deg! Nå hadde jeg ingen som jeg kunne krype opp i sengen til og prate ”hemmelig” med. Selv i dag – så mange år etter kan jeg enda kjenne på den gode følelsen det var.

Når vi ble voksne, og begge fikk barn ble kontakten mellom oss veldig bra. Til tross for store avstander hadde vi kontakt flere ganger i uka på telefon, og vi besøkte hverandre så ofte vi kunne. Gleden var stor den dagen du ringte og fortalte at dere skulle flytte hjem igjen.

Etter mange år i utlendighet kom du hjem med mann, unger, hund og digert flyttelass.

Den dagen du ringte og fortalte at du hadde fått kreft raste hele min verden sammen. Ikke du – du som alltid hadde levd så sunt. Ikke røykte du, ikke drakk du annet enn et glass vin til spesielle anledninger og du spiste sunt og trente. Hvor urettferdig kunne det bli???

Du var tøff, gikk gjennom operasjon, cellegift og stråling, og aldri hørte jeg at du klagde på noe. Derimot roste du alle de du var i kontakt med på sykehuset og var fast bestemt på at du skulle bli frisk. Din optimisme smittet over på alle oss som var rundt deg, og vi ble etter hvert sikker på at dette skulle gå bra. Etter tre år ble du faktisk erklært frisk. Beskjeden ble feiret sammen med familie og venner, og livet smilte igjen.

Etter ytterligere tre år kom sjokket. Du hadde fått tilbakefall. Kreften var tilbake, og det var spredning i skjelett og lever. Denne gangen var det en aggressiv form for kreft, og legene ga beskjed om at det ikke var noe mer de kunne gjøre.

Herfra gikk alt fort. Du hadde store smerter og fikk morfin kontinuerlig. Lå stort sett og døste og mer ante enn visste at vi satt hos deg hele tiden. Det gikk nøyaktig tre uker fra du ble innlagt til du sovnet inn.

Du var min eneste søster, min mentor og beste venn og jeg savner deg! Det har skjedd så mye de siste årene og jeg skulle ønske du var her slik at vi kunne ligge i senga og prate ”hemmelig”. Det er så mye jeg gjerne skulle dele med deg….. 

Du skal i alle fall vite at jeg har det veldig bra nå. Han med stor H dukket endelig opp, riktig nok kom han ikke ridende på en hvit hest, men pc’n gjorde samme nytte….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This entry was posted on februar 22, 2007 at 5:54 pm and is filed under Ukategorisert. You can subscribe via RSS 2.0 feed to this post's comments.